Tidlig
fredag morgen 27.4 møttes reisekameratene Trond og Per-Erik på Gardermoen. Vi
sjekket inn bagasje og inntok taxfree sjappene, som vi dog forlot uten utbytte.
Flyet gikk via Amsterdam hvor vi byttet fly. Vi ankom Milano hvor vi hentet ut
reisegodset og kom problemfritt gjennom tollen. Skulle forøvrig bare mangle da
vi hadde lagt igjen alt vi hadde av våpen i frykt for at de skulle bli
beslaglagt av ivrige italienske tollere. Vi hadde derfor avtalt at vi skulle få
låne våpen av arrangørene. Deretter avhentet vi vår leiebil. En liten
Renault Clio med liten motor. Relativt optimistisk la vi i vei, PEG som sjåfør,
og undertegnede som kartleser.
Her
legger vi av gårde i leid Renault, relativt optimistisk som man se av smilet...
Vi
hadde heldigvis en reisebeskrivelse printa ut fra ”Route 66” – et
cd-basert digitalt kartverk. For
det første: det viste seg at kartverket for så vidt var bra nok – vegnumrene
var det eneste som stemte, men det er jo også det viktigste – ikke sant? For
det andre: Italienerne har en litt forskjellig trafikk-kultur. De har
f.eks. fullstendig misforstått 1-2-3 regelen. De tror nok det skal være tre
centimeter, ikke tre sekunder mellom bilene på autostradaen. Doble feltbytter førti
centimeter foran bilen foran er helt normalt! Har du kjørt forbi noen, gjelder
det å tyne seg inn foran så fort som mulig, helst slik at du har minst mulig
klaring til forskjermen hans! Hvis bilen foran viser det minste tegn til nøling
i et gatekryss, gjelder det å legge seg flat på hornet for sikkerhets skyld
slik at somlepaven våkner . Turen
gikk over Po-sletta som er temmelig flat, og temmelig lang i retning Parma. Like
før Parma tok vi av
A1 og fulgte A15 mot kysten. Vi kom nå inn i et temmelig heftig fjelllandskap,
med frodige forrevne daler med med elv i bunnen. Men: motorvei var det selv om det var så bratt at veien måtte ligge i
”trappetrinn” oppover fjellsida! Motgående kjørefelt lå faktisk på ei
hylle litt over! På et punkt var det ei bro som for å klaffe med denne løsningen
lå i to etasjer!
Toetasjes bro!
Etter en tur på ca. 4 timer kom vi fram til Sarzana. Vi fikk parkert bilen utenfor ”centro storico”, som var byens historiske sentrum. Centro Storico var en typisk italiensk middelalderby, med bymurer, og alt sentrert rundt et stort torg. I hjørnene var det befestninger, og det var i en av disse vi skulle holde til.
Her
har vi akkurat ankommet Sarzana. Vi smiler lettet. I bakgrunnen sees byporten
til Centro storico.
Her
møtte vi Bjørn Murud som hadde reist ned noen dager i forveien. Han bodde på
hotell med familien, men skulle være med oss disse dagene.
Vi skulle bo i byens festning, som inntil for ca. 20 år siden var brukt
som fengsel. Nå var bygningene pusset opp, og festningen var blitt et
kultursenter. Vi ble innlosjert sammen med de ”franske” styrkene, som
vi også skulle "kjempe" sammen med. De bestod av folk fra Italia,
Tyskland, Tjekkia og Malta. I en annen festning ca. 1 km. unna lå ”fienden”
– østerrikerne og britene. Før vi trakk i ”historisk antrekk” raidet vi
et av kjøpesentrene som lå utenfor byen. Vinkvota ble fylt, og vi kjøpte litt
ekstra for å ha med på rommet. Litt reserve-niste kunne også være
godt å ha. Rommet var enkelt og greit. Svært enkelt. Så senga
mi ble et ullteppe. Gulvet viste seg å være iskaldt, så den
nesten-ferdige frakken ble fullført såpass at den kunne brukes til å ligge i.
Heldigvis, for den natta ble kald!
Tv.
Bjørn Murud inntar et lett måltid på ullteppesenga. T.h.: Undertegnede i ferd
med å lappe sammen frakken slik at den kan brukes som sengeteppe. Rotet er HELT
representativt...
Lørdag
morgen begynte med trommerevelje klokka 06.00, med oppstilling for opptelling.
Vi stilte nå opp, men det kom ingen og telte oss ...
Noen
av troppene oppstilt utenfor vinduet vårt. Totalt var det nok omtrent 150 på
fransk side.
Vi
var blitt lovet geværer da kom ned for det er ikke så lett å reise med fly med
skytevåpen. Roland Umhey, en av lederne i ENS kom for å hente oss opp til den
britisk-østerrikske leiren hvor vi skulle få gevær. Det viste seg selvfølgelig
at det ble problemer. "Franskmennene" trodde at britene hadde tatt med
gevær til oss, og britene trodde at franskmennene hadde gjort det. Vi
endte med et gevær på deling på tre mann.
Fra gatekampene lørdag. Vi ble satt inn sammen med de franske lette troppene. PEG lengst til venstre. Vennligst se bort fra den tidsuriktige metallboksen til høyre...
”General
Etienne Rodá”
På
formiddagen kom briter og østerrikere for å innta byen, og det ble
”kjemping” i gatene. Vi tre med geværet klarte å lage ganske mye bråk
likevel, og vi fikk en del ordonansoppdrag, så det ble mye løping. Men artig
var det. Spesielt da vi operete på egenhånd med nålestikktaktikk mot
østerrikerne. Disse kampene varte utover dagen til vi tok oss en
skikkelig lunsjpause på et par timer. (Ai,ai for en artig krig!). På etter
middagen jagde vi
, dvs. vi og franskmennene, ”fienden” tilbake til sin festning, som vi inntok.
Undertegnede var med helt til topps i det øverste tårnet.
Undertegnede og Bjørn Murud i forbrødring med våre britiske venner fra 68th Durham light infantry.
På
kvelden samlet vi oss, både "venner og fiender", på den store
plassen i byen for et skikkelig måltid. Der ble vi også bedre kjent med våre
britiske venner, som var minst like glad som oss for å finne likesinnede som
man kunne snakke sammen med på et forståelig språk. Jeg må faktisk si at jeg
trivdes bedre sammen med de ”allierte” enn med å være på den
”franske” siden, nettopp på grunn av språkproblemene. Det sentrale språket
der var selvfølgelig fransk, og jeg er ikke videre sterk i tjekkisk eller
italiensk heller.
Klok
av skade etter en slitsom biltur på fredag, fant vi det best å dra tidlig søndag,
så dro ved 9.30 tida. Det skulle vise seg at vi hadde om mulig enda mindre
suksess med kartet denne gangen, så vi fikk en liten omvei om Genova (!) på
turen til Milano. Tidsmessig viste det seg ikke å være så dumt likevel. Men
kanskje var det Bækkevold som sto for innhentinga av tida? Jeg fant det nemlig
best å takle trafikken ved å følge ordtaket: ”When in Rome, do as the
romans”. Clio’n ble jaget i en marsjhastighet på 130-140! Etter litt
viderverdigheter med bensinfylling på leiebilen, fikk vi da levert den tilbake
helt hel, og så var det bare å ta fatt på flyturen etter obligatoriske
øvelser i Taxfree-sjappa. Turen gikk enkelt og greit
til Gardermoen, hvor vi ankom ca. 21.00. Akkurat tidsnok til å miste den siste
Trysilbussen. Dermed var det for mitt vedkommende bare å vente på Østerdalsekspressen
som gikk 23.05. Jeg var enig om at det hadde vært en fin tur, men at jeg neste
gang skal: 1. Ta et fly som lander nærmere målet, 2. ta meg litt bedre tid. 3.
Sørge for at det er et gevær som venter på meg.
Nr.
25 Bækkevold
PS: Og hvis det er noen som lurer på hvorfor bare halve fjeset mitt er med på bildene, er det fordi vi ikke hadde budsjettert med egen fotograf, derfor ble kameraet holdt på strak arm. Jeg har kommet til den slutning at vidvinkel kunne vært greit.